Hva vil du lære deg i all offentlighet?
Den siste tiden har jeg blitt veldig interessert i et fenomen som herjer i “mitt” hjørne av Twitter. Dette fenomenet kalles “learning in public” hos den venstre hjernehalvdeldominante delen av nevnte Twittersfære, eller “creating in public” hos den mer kreative gjengen.
Hva?
Dette handler om å la verden få innsyn i dine læringsprosesser og kreative skapelsesprosesser i sanntid.
Det handler om å vise frem de rotete, klønete og pinlige øyeblikkene som dukker opp når man tar steget ut av sin egne komfortable kompetansesone i søken etter neste steg oppover læringens Stoltzekleiv.
Det handler om å ikke bare vise frem et ferdig, plankpolert Resultat, men også vise frem uferdige deler, skisser, og utkastene som ender i papirkurven.
Hvorfor?
Det er flere poenger med dette. For det første påstås det at det akselererer læringsprosessen din fordi du kan få løpende feedback og input underveis.
For det andre kan du ende opp med å tiltrekke deg folk med like interesser og mindset som deg, som kanksje til og med er på en lignende læringsreise eller kreativ sti.
For det tredje vil du få halkjølt og skambankt alle dine egne motforestillinger om perfeksjon ved å kontinuerlig vise frem uperfekte kreasjoner til verden.
Jeg liker konseptuelt tanken på “learning in public” veldig godt. Det er bare ett problem ved dette. Det strider i mot alle mine naturlige tendenser.
“Learning in public” er en kur mot perfeksjonstyranniet
Jeg har en intern perfeksjonist som stritter mot å vise frem ting som ikke er “ferdig”, “godt nok”, eller “rett”, vurdert etter hjemmelagde kvalitetsparametre som er i beste fall utydelige, og i verste fall komplett uoppnåelige.
I tillegg har sorenskriver Jante skrevet saker og ting i lovboka som, ved noen grad av etterlevelse, spenner bein på fenomenet “learning in public” raskere enn du kan si “se hva jeg har laget”.
Det viser seg (heldigvis? Dessverre?) at jeg ikke er alene om dette. Vi er mange som lever deler av livet under et perfeksjonstyranni, som paradoksalt nok som regel er alldeles selvpåført. Lange bøker har blitt skrevet om det. Gode bøker også, faktisk. Blant annet The War of Art av Steven Pressfield, og [sett inn en av Seths 20+ bøker her] skrevet av Seth Godin.
Pressfield skriver om “The Resistance”, en intern kraft som mobiliserer i det du begynner å rasle med dine kreative sabler. The Resistance passer på at du ikke finner på å gjennomføre noe av det du har drømt om eller egentlig har lyst til.
Så fort du pusser støv av videokameraet i kjelleren, kommer The Resistance og minner deg på at å lage filmsnutter er bortkastet tid, ikke din greie, du er jo et voksent og ansvarlig menneske med en streit karriere, boliglån og fremvoksende monokrome hår i kjakan. Skulle tatt seg ut om kollegaene dine så at du la ut hjemmevideoer på Youtube!
Film er ikke din greie sier du? Tekst er mer “deg”? Plukk opp det gamle tekstdokumentet med et halvferdig romanutkast som du skriblet på på midten av 2000-tallet, og vipps så er The Resistance på plass igjen, like forventet som Clippy, den klin gærne bindersen i Word som dukker opp i hjørnet av skjermen og forteller deg at du har gjort ett eller annet galt og at du må avslutte programmet, og samtidig implisitt sier at du bør slutte med denne skrivinga først som sist, for du er da for pokker ingen forfatter, du er en fullstendig alminnelig byråkrat i et svellende statsapparat.
“Hvorfor i all verden skulle en eneste en av Tellus’ 7.000.000.000 innbyggere ha noen som helst interesse av å lese noe du har skriblet ned?” –Clippy 📎, ft. The Resistance
Dette er sikkert gjenkjennelig for mange, og skandaløst begrensende. Tenk hvor mye god kreativitet, kunnskap og innsikt verden går glipp på grunn av The Resistance!
For å gjøre et ærlig forsøk på det som fikk meg gjennom mang en norskstil i min tidligere karriere som skolegutt, nemlig en sirkelkomposisjon – la oss hoppe tilbake til “learning in public” et øyeblikk.
Læring i allmenheten er nemlig noe så tidsaktuelt som en vaksine mot The Resistance, en kur mot perfeksjontyranniet. Omfavn tanken på å lære og skape med døra åpen, og så “just do it”.
Skit i hva kollegaer og gamle studiekameratinner kommer til å si, tro eller tenke om de uferdige tekstene dine, de selvkomponerte barnesangene du har holdt tyst om i årevis, eller forretningsidéene som har ligget i skuffen siden nitten-firr’-og-nitti.
Mest sannsynlig kommer ingen til å bry seg i det hele tatt. Nesten like sannsynlig er det at ganske mange kommer til å synes det du prøver på er stilig (gjerne kombinert med et ønske om å kunne gjøre det samme selv, noe de selvsagt kan, men ikke nødvendigvis våger).
Egne forsøk på å lære i allmennheten
Som nevnt har jeg fått sansen for denne tanken om å lære og skape i allmennheten. Det er noe jeg ønsker å gjøre mer av fremover, i ulike former og formater.
Undringer er et åpenbart eksempel. Denne digitale blekka eksisterer av flere grunner, men en av de mer egosentriske er at det gir meg en arena for å øve på tekstuell kommunikasjon med jevne mellomrom, med hundrevis av øyne som følger med på den læringsreisen.
Sosiale medier er et annet eksempel. Mye blekk er spilt på å kritisere SoMe, men sett i et “learning in public”-perspektiv er det helt genialt. Med ett trykk har du brettet ut deg selv, dine kreative kreasjoner og ikke minst dine egne usikkerheter til absolutt alle du kjenner og flere til.
Hittil ukjente kanaler (for meg) snuser jeg også på. Podcast er ett eksempel. YouTube er annet. YouTube er en helt vanvittig distribusjonsplattform for læring og kunnskap på tvers av absolutt alle domener jeg kan tenke meg. I snart 10 år har jeg med jevne mellomrom tenkt at det kunne være artig å lære seg litt basic filmproduksjon. “Foto er jo artig, så hvorfor ikke film?”, går rasjonalet. Denne nysgjerrigheten på videoformatet er nå tilbake igjen, så kanskje sitter jeg og preiker inn i et kamera nær deg snart.
Det blir sikkert superkleint å trykke publish de første par gangene, men shit au. It’s time to learn in public.
Just do it (seriously)
Start noe (hva som helst) —> vis det frem —> få feedback —> repeat.
Hva vil du lære deg i all offentlighet?